Via Ferrata på Andersnatten: Brød for sigdøler (?) – og circus for folket!

 ANDERSNATTENS VENNER

Via Ferrata på Andersnatten:

Brød for sigdøler (?) – og circus for folket!

                               

"Andersnattens Venner" ble til etter at planene om Via Ferrata-anlegg på Andersnatten ryktes i fjellklatrerkretser. En søknad fra event-selskapet Sigdal Aktiv (udatert) om kr. 880.000,- i støtte fra et kommunalt fond til turist- og friluftsformål bekreftet at arbeidet med et fremmedelement av dette slaget er i gang. I søknaden heter det at "anlegget er 100% kommersielt" og i tråd med selskapets vedtektsfestede formål, skal «utvikle nye aktiviteter og tjenester innen reiselivet i Sigdal".

For oss som ferdes i stupene er forestillingen om tilrigging av Andersnatten (733 m) i Viken, tidligere Buskerud fylke, med størrelsesorden ett tonn stål, like provoserende som piercing av Mona Lisa, Michelangelos enestående kunstverk, ville vært i kunstverdenen. I kjent stil i det moderne Norge forutsetter de kommersielle utbyggerinteressene at 'samfunnsnytten' trumfer hensynet til fri natur og kulturtradisjoner. Begrepet samfunnsnytte utmyntes i kroner og øre og handler her om forventet 'nytte' (antall besøkende: 1000 x kr. 1000,-), nye arbeidsplasser  (i følge nevnte søknad: 2) og ringvirkninger (overnatting, servering, etc.). På kostnadssiden tar event-selskapet kun med utlegg til tilrettelegging (veg, fjellsikring, etc.) og installasjon (ståltau, stigetrinn, etc) som summerer seg opp til budsjettets kr 4.400.500,-.

Denne formen for moderne demokrati-praksis kommer for tiden frem i dagen med grasrotopprøret mot vindkraft på land i Norge. Konsekvensene – 'kostnaden' – av inngrep i    fri natur feies under teppet, der den ikke har noen markedsverdi. For tilfellet Andersnatten blir utfallet at skadene som naturen og lokal kulturtradisjon utsettes for, uten videre forbigått og altså gitt verdien kr. 0,-. Det kan vi som Andersnattens Venner, ikke gå med på – og vi er ikke alene om det synet! 

Fri natur har egenverdi

Våre fjerne forfedre tilba naturen som hellig. Noen av oss har vært i Himalayas storfjell sammen med sherpaene. Dette høgfjellsfolket med deres buddhistiske tro holder den dag i dag fjell for hellige. I vår norske historie skal vi ikke så langt tilbake som hundre år for å finne tegn til dyp respekt for fjellet. Hauger av småstein i skoggrensen er spor etter 'varp', eller 'kast'   – ikke turist-varder (!) Når folk fra bygda hadde ærend til fjells, kastet de en liten stein på det som med årene ble en steinrøys på terskelen til fjellverdenen – et tegn på at de underkastet seg den naturvennlige folkeskikken som gjaldt der.   

Vår tradisjon for naturvennlig folkeskikk er – nok til stor overraskelse for de mange historieløse innbyggerne i landet vårt i dag – forutsetningen for at Norge som eneste nasjon     i Europa, fikk sin selvstendighet uten en blodig krig. Den militære stormakten Sverige måtte gi slipp på Norge på grunn av den store respekten som 'edle ville' nordmenn ble til del i nasjonalromantikkens tid. Fordi dansk og svensk overhøyhet hadde forhindret industrialisering hos oss, hadde befolkningen her til lands på 1800-tallet alle de kjennetegn     som en selvstendig nasjon den gang måtte oppvise. I dag lærer vi om en slik levemåte på museum, men etter industrialiseringens herjinger i og rundt de store byene i Europa i denne kulturepoken, så tidens filosofer og kunstnere opp til slike 'edle ville' – J. J. Rousseaus fengende uttrykksmåte. Den sveitsiske filosofen fikk gjennomslag for sin oppfatning av at folk i fjelldalene i Alpene var blitt foredlet ved sin levemåte i fri natur. 

Takket være 1800-tallets geniale, norske billedkunstnere forble ikke dette en godt bevart hemmelighet: I. C. Dahl fikk allerede i 1826 professorrang ved det berømte Dresdener-akademiet, mens Hans Gude ble 'hoffmaler' hos den tyske keiseren Wilhelm II     og Peder Balke fikk en stor bestilling av kong Ludvig Filip av Frankrike. Rekken av norske malere i europeisk mesterklasse fortsetter med tredjegenerasjonen som blant andre teller Theodor Kittelsen og Christian Skredsvig.

Begge bodde og arbeidet i traktene rundt Andersnatten og har sammen med lokale spelemenn og dikterpresten og eventyrinnsamleren Jørgen Moe gitt opphav til at Sigdal i dag kan smykke seg med betegnelsen «Kunstnerdalen».

 

Via Ferrata på Andersnatten vil være drepende for Sigdals enestående omdømme.  I iveren etter å profittere på siste mote for 'pengemaskiner' i norsk turist-business, overser aksjonærene i Sigdal Aktiv at et godt omdømme er lett å ødelegge og tungt å gjenreise. Velrennomerte cruisebåthavner på Vestlandet som Åndalsnes kan nok ha fortjeneste av et 'fjellentringsanlegg', men det er blåøyd å tro at en avsidesliggende bygd som Eggedal, kan trekke til seg mange kunder til fake news-klatring. Selv om det lokale event-selskapets 'jernsti'-entreprenør, Runar Carlsen i Norsk Boltefond, i et intervju nylig i "Norsk Klatring" hardnakket påstår at "Via Ferrata er klatring", er det ikke mer sannhetsgehalt i denne selvbestaltede definisjonen enn i Make-America-Great-presidentens hopevis av løse påstander.

 

              Opprinnelsen til 'klatring' er Romantikkens dannelsesreiser

 

Opprinnelsen til 'klatring' er Romantikkens dannelsesreiser for et borgerskap som  slo seg opp på industrialiseringen. Inspirert av de storslagne skildringene som de før nevnte billedkunstens mestere leverte fra tindeverdenen i Alpene, dro de til fjells for å forvisse seg om at et slikt eventyrland eksisterte. Pionerene ble overbevist og i årene fra 1867 til 1877 etablerte England og alle alpelandene sine nasjonale, alpine klubber eller forbund. Alle    større byer i Europa opprettet etterhvert sine lokale organisasjoner som la til rette for  besøk i høgfjellet – til å begynne med handlet det om å organisere et fjellførervesen, senere merking av stier og bygging av hytter. I Rousseaus ånd søkte byfolket en fornyelse av dannelsesreisene til kulturarvstedene Aten og Roma med 'foredlende' ferder i fri natur.     De leide førertjenester av gjetere, jegere og fjellkarer som lette etter krystaller til smykker i klatrelende. I Chamonix kunne man leie fjellførere allerede fra 1821.

 

Jegernes form for fjellferdsel preget den alpine klatretradisjonen den første tiden: Naturvennlige, årvåkne for faremoment, lettvinte i bevegelsen som de ballett-dansende fjellgeitene mange av dem jaktet på. Med tiltakende erfaring tok byfolket over utviklingen   av klatrestilen. Til læremestrenes ferdselsformer la de engelske pionerene i Alpine Club, etablert 1867, gentleman-idealene om (brautende) beskjedenhet (P. W. Zapffes ironiske kommentar), klatring by fair means (ingen tekniske hjelpemiddel) og The leader does not fall! (gentlemennenes reaksjon på beskyldningen om at de satte livet på spill). Først med rivaliseringen om flaggheising på verdens høgeste fjell etter 1. verdenskrig, ble det viktig        å nå toppen. Med så mye prestisje på spill tok de tungt utrustet 'landslagene' seg friheter i bruken av tekniske hjelpemiddel. Denne iveren etter klatring for å nå toppen av fjell forplantet seg i mellomkrigstiden til Europa. I Øst-Alpene ble det etterhvert vanlig å bruke bolter – metallredskap til å hamre inn i sprekker i fjellet til sikring, der det ikke lot seg gjøre på naturlig vis. I 1950-årene fikk vi så en direttissima-bølge i bratt kalk- og dolomittfjell, der boltene ble brukt ukritisk som håndtak og fottak i tretrinns flyttbare klatrestiger. Der det     ikke fantes sprekker, unnså man seg etterhvert heller ikke for å bruke manuelle slagbor  og borebolter.

 

                            Tilbake-til-kildene impuls fra California

 

Clean climbing – en tilbake-til-kildene impuls kom fra californisk mot-kultur i Yosemite i 1960-årene til Frankrike og Norge i første omgang. Den engelske klatrekulturen hadde ikke latt seg rokke og i løpet av 1970- og -80-årene fikk vi en renessanse i Europa for den alpine klatretradisjonen som lenge gikk under betegnelsen 'tindebestigning' her i landet. I disse årene fikk vi, ikke uten konflikter, en utvidelse av begrepet 'klatring' ved at mindre fjellvegger ble tilrettelagt for 'sportsklatring'. Gjennombruddet for denne 'sportifiseringen' av en krevende form for friluftsliv kom med utviklingen av batteridrevne bormaskiner. Veggene ble rensket for løse partier og alle slags vekster fjernes/pusses vekk, før borebolter ble plassert med få meters avstand (se Store norske leksikon). Fordi det ble enkelt å konstruere innendørs sportsklatrevegger av oljebaserte materialer, har dette med årene blitt en utbredt trimaktivitet. Når den entreprenøren som Sigdal Aktiv har engasjert for tilrigging av Andersnatten med     +/- ett tonn stålarmatur hevder at "Via Ferrata er klatring" (se før nevnte intervju), har han ikke dekning for denne påstanden.

 

Via Ferrata er entring av fjellvegger etter ståltau på stigetrinn som er festet i dype borehull i fjellet.  Slik aktivitet har ikke annet til felles med klatring i den alpine tradisjonen enn at man kan kommer seg opp en mer eller mindre bratt fjellvegg. Slik entring mangler .alle fundamentale kjennetegn på tindenes friluftsliv.

 

Via Ferrata-aktiviteter:

 

• er ikke naturvennlige – de forutsetter tung tilrettelegging av fri natur

•  er ferd over evne – kunden tar ikke ansvar for egen sikkerhet

• snyter kunden for intimt nærvær i fjellandskapet

• snyter kunden for aktiv medvirkning i farefellesskapet i taulaget

• avspiser kunden med tivoli-underholdning med hjertet i halsen

• spiller ikke mesterlighetens, men på lettelsens dopaminrus

• nører opp under Trolltunga-kjekkaseri og falsk identitetsdanning

 

Entreprenør Carlsen kan finne visse felles trekk hos Via Ferrata-aktivitet og sportsklatring som at det ikke er naturvennlig. Det er Carlsen den første til å forstå, ettersom han angir å  ha plassert titusenvis av borebolter i anlegg for sportifisert klatring. Det rettferdiggjør selvfølgelig på ingen måte den skjending av fri natur som følger av entringsanleggene  han leverer.

 

Det fascinerende ved klatring i den alpine tradisjonen er omgangen med livsfaren. Livsfaren er livsviktig! Kunsten består i å lære fare å kjenne uten å sette livet til og uten  å misbruke den som rusmiddel og/eller innholdsløs underholdning – forretningsidéen bak tivolieffekter som Via Ferrata. Fare er ikke farlig for den som farer várlig! I dag hjelper vitenskapen oss til bekreftelser for det erfaringen lærte våre forfedre og som stimulerte dem til ettertanke – også kalt filosofi. Ikke mange meter over bakken melder forståelsen av situasjonen seg for alle som ikke lider av nedsatt funksjon for fornemmelse av fare. Det setter oss i beredskap til å møte en truende virkelighet på en hensiktsmessig måte. I farens stund behøver ingen å be oss om å konsentrere oss. Vi er intenst tilstede med alt av evner og kroppslige funksjoner – den ideelle situasjonen for læring, en læring som belønnes med dyp glede (jf. filosofen og tindebestigeren Arne Næss utlegging om Spinozas filosofi om glede). Slik dyp fornemmelse er vegen til naturkjennskap – kjennskap som er vegen til forpliktende naturvennskap: Naturvennlighet.

 

                      Sigdal har en kulturarv uten sidestykke i Norge!

 

Sigdal har en kulturarv uten sidestykke i Norge! Her levde og virket begavede kunstnere    i den romantiske tradisjonen – en tradisjon som skapte verdens første naturvernbevegelse. Med Andersnattens kneisende klippevegg som felles attraksjon, går billedkunsten og brattlandskunsten her opp i en høyere enhet med en alpin klatretradisjon uten avbrudd siden 1940-årene. Norge er rikt på storslagne tinder, men ingen av disse fjelltraktene kan by på et slikt rikt, kunstnerisk miljø som "Kunstnerdalen".

 

Vi i Andersnattens Venner kan forstå at Sigdal Aktiv i iveren etter å bidra til næringslivet   i hjemkommunen, har latt seg friste av en nymotens 'pengemaskin' i en tid, da norsk turistbransje er økonomisk hardt presset. Vi har imidlertid forventninger til at selskapet ved nærmere ettertanke er enige med oss i at å by gjester på fri natur og enestående kulturarv er   en bedre forretningside enn dyre kopier med tivoli-effekt. Hemsedal med sin veletablerte pengemaskin – skisenteret – kan stå som et skrekkens eksempel på hvor galt det kan gå.     Med pandemien havnet de med et slag på listetoppen for arbeidsløshet i Norge: 35%! Tilrettelegging av fri natur for den slags 'Gøy-på-landet' skaper også ubalanse i  næringslivet med sesongdrift.

 

Vi lever i en livstruende tid for vår Jord. Uten at vi tar situasjonsbeskrivelsene fra  FNs klima- og naturpanel på alvor, bidrar vi til at et under av en livsverden blir ulevelig for fremtidige generasjoner. Når vi handler lokalt, må vi tenke globalt! Filosofen Gandhi som levde som han lærte, utfordret oss med vår tids avgjørende spørsmål:

 

                Vil du være en del av problemet – eller en del av løsningen?

 

                           Med naturvennlig hilsen Andersnattens Venner