Andersnattens venner
en blogg for å redde Andersnatten
onsdag 16. februar 2022
onsdag 2. desember 2020
Kjære Sondre Nygård, styreformann i Sigdal Aktiv!
Dette brevet kommer fra en person, som i en alder av 30 år valgte tindenes friluftsliv som livsveg og profesjon, og først etter mer enn 40 år ufrivillig måtte oppgi kroppsarbeidet i stupene p. g. a. slitasje i korsryggen. Jeg oppkaster meg ikke til talsperson for en med årene stor og mangeartet gruppe som i dag omtales som 'klatrere', men anser meg kvalifisert for å tale på vegne av oss som holder den nå mer enn 150 år gamle tradisjonen for tindeferd – eller fjellklatring – i hevd.
Dette er til
orientering en levende tradisjon som blant annet utgjør den kulturelle rammen
for Det internasjonale Forbundet for profesjonelle
Tindevegledere (UIAGM),
der jeg har vært æresmedlem siden 1999.
Som styreleder
i Sigdal Aktiv står du bak planene om et via
ferrata-anlegg på Andersnatten
(733 m) – en form for entringsanlegg, bestående av stål- og
trekonstruksjoner
i en norsk fjellvegg som det går frasagn om. Vi som kjenner Alpene godt, har
kommet over kulturminner fra 1. verdenskrig i Dolomittene i Nord-Italia som går
under denne betegnelsen 'jernveg'. De senere år har dette dukket opp som en 'innovasjon'
i en økonomisk haltende norsk turisttrafikk – en installering av entringsanlegg
med stålarmatur i klatrefjell i den tro at dette vil fungere som en
'pengemaskin' – næringens forretningsmodell. Unntaksvis går jernveger også med
overskudd, der de er lokalisert ved våre trafikkerte fjelloverganger eller ved
havner med cruisebåt-anløp.
Når
denne virksomheten etterhvert brer om seg, burte det ikke være til å undre seg over at vi som ferdes i
stupene reagerer. I et intervju på nettstedet KLATRING den 23. november beklager
du deg over den måten prosjektet som
er igangsatt på Andersnatten, er møtt på av norske klatrere. Du klager
over "ufyselige henvendelser til både
selskapet og privatpersoner",
og uttaler at "det
er kjedelig å få så mange usaklige kommentarer
og negativitet". Det påfallende er at
du, kun med ett unntak (jf. hen-visningen til kritikk av prosjektets tvilsomme
karakter), begrenser deg til å reagere
med beskyldninger og unnlater å nevne hva de består i. Om så mer fortjenestefullt er det
derfor at du etterlyser dialog.
Er det noe klatrere av
alle kategorier her i landet er enige om så er
det at event- og aktivitetsselskapene ikke inviterer til dialog. Tvert i
mot har taktikken vært, slik jeg kjenner den alt for godt fra praksisen
i norsk vind- og
vannkraftutbygging, at initiativtakerne benytter seg av bakromsdemokratiets kanaler. Når
prosjektet blir offentlig kjent, er
avtalene med grunneierne gjort, pengemaskinen solgt inn hos politikerne og
arbeidet i gang. Dette mønsteret kom for dagen med
den skjellsettende
Mardøla-aksjonen for 50 år siden og avsløres nå daglig med protestaksjonene mot
vindkraft på land – landet rundt.
Dersom din beklagelse
over usakligheter og ufyselige henvendelser
holder stikk, er jeg
den første til å beklage det. Vi har en alt for god
sak til å fare med
slikt. Det gir bare utbyggerinteressene, i mangel av
verdige argumenter for
sitt business-prosjekt, mulighet til å høste sympati i det offentlige rom ved å
innta offerrollen. Denne taktikken kan også gi dobbelt uttelling ved at
inngriperne unnlater å opplyse om hva de usaklige og ufyselige henvendelsene
består i og dermed avskjære all debatt – for ikke å si dialog.
Av et forsøk på
innstallering i mitt nærområde som grunneier på Østre Toten de senere år, av det
som var tenkt som det største vindkraftanlegget i Norge, har jeg erfart hvor
hensiktsmessig offer-rollen kan være. Når utbyggerinteressene merker at de ikke
har noe å stille opp med overfor den annen parts motforestillinger (jf. nøkkel-begrepet
som vi kan takke vår legendariske filosofiprofessor og fjell-klatrer Arne Næss
lære om saklighet og dialog for), kan solid argumen-tasjon bli oppfattet som
truende. Beskyldninger om at den andre parten 'tar mannen og ikke ballen' er da
en enkel måte å redde skinnet på hos hjemmepublikummet.
Når utviklingen av
Sigdal Aktivs håndtering av Andersnatten-prosjektet i ettertid blir saumfart på
en uhildet måte, vil mønsteret
fra hvordan norsk
energiproduksjon har overkjørt norske lokalsamfunn
i fjelltraktene og
langs kysten være lett gjenkjennelig. Det spesielle med via ferrata-trenden
i norsk turisttrafikk for tiden er imidlertid at det ikke er utenbygds
interesser som er inngripere, men lokale aktører. Vi finner likevel paralleller
i nyere, norsk kraftutbygging, der noen få grunneiere fremmer sine
egeninteresser på bekostning av fellesskapets kultur- og naturarv ved å selge
seg til utviklere av kraftverk i små vassdrag – såkalte 'småkraftverk'.
Fordi jeg har drevet
min virksomhet som tindevegleder med sete for Norges Høgfjellsskole i Hemsedal
siden 1967, har jeg fulgt en slik
operasjon på kloss hold og fått syn for sagn. I Hemsedal reddet vi elva som renner gjennom kommunesenteret
Trøym ved å minne innbyggerne om at noen grunneieres egeninteresser ville skje
på bekostning av fellesskapet ved å skjemme ut landskapet som turist-destinasjonen
Hemsedal lever av. Grunneierne tapte saken i kommune-styret til slutt.
For egen del er jeg,
utfra den praksisen som har preget de mange,
brutale inngrepene i den frie naturen i Norge etter 2. verdenskrig, ikke overrasket over at
Andersnatten-prosjektet så langt har vært en reprise av et kjent mønster. Som
sjef for eget reklamebyrå, hadde jo du som
profesjonell i kommunikasjon, kunnet bryte den lange rekken av taktiske overrumplings-operasjoner
ved å åpne for dialog på nettet.
Men du "beregnet
ikke ditt publikum" (jf. H. Ibsen).
Nå vil det komme til en
uhildet overprøving av selskapets prosjekt fra Fylkesmannens side i forbindelse
med behandling som sak etter Plan og bygningsloven. Det gir oss forsvarere av
fri natur innsyn i sakens fakta og anledning til å komme til med vårt syn på
beslutnings-prosessen.
Mens vi venter på denne
anledningen, er du invitert til dialog på vår blogg: Andersnattens Venner!
Med naturvennlig hilsen Nils Faarlund,
med Ralph Høibakk og Anders Opdal 2. bestiger av
Andersnatten 1965
Menneskene bak, hvem jobber egentlig mot jernstigen på Andersnatten ?
I dette
innlegget vil jeg vise den store bredden i de som har engasjert seg i arbeidet
mot jernstigen som enkelte vil etablere på Andersnatten. Da det sies at det er
ett lite hylekor, og ett fåtall som arbeider mot dette, er dette åpenbart feil.
Det er stor bredde i motstanden mot dette prosjektet, og mange ulike grupper og
enkeltpersoner ønsker å stoppe denne raseringen av det kulturhistorisk viktige
fjellet som står mange så nært.
Pådrivergruppen \ Andersnattens venner
Det er en
liten gruppe mennesker som har engasjert seg i dette arbeidet på forskjellig
vis. Denne gruppen ble samlet av Marius Morstad, sommeren 2020, og består av :
Marius
Morstad, Nils Faarlund, Robert Caspersen, Sveinung Bertnes Råheim, Helge
Skogseth Berg, Leif Inge Magnussen, Knut Elde Johansen, Martin Lindal, Odd Magne Øgreid, Håkon
Gammelseter.
Vår lille
gruppe har jobbet iherdig med denne saken på mange plan. Blant annet i den
offentlige forvaltningen og i pressen, både lokalt og nasjonalt. Vi har skrevet
leserbrev og deltatt i debatten i sosiale medier, både på facebook og i vår
egen blogg. Vi har analysert mange aspekter av denne saken, både risiko
momenter, økonomi, og den katastrofale effekten dette vil ha på fjellet vi
setter så høyt. I tillegg har vi også forsøkt å samle og engasjere de relevante
organisasjoner i Norge.
(https://andersnattensvenner.blogspot.com/)
Nasjonale organisasjoner:
Per nå
har følgende organisasjoner samlet seg med oss, i motstanden mot utbyggingen av
Andersnatten: Norges klatreforbund, Norsk Tindeklub, Norske tindevegledere –
nortind, Norges naturvernforbund og den norske turistforening. Totalt
representerer disse organisasjonene over en halv million frilufts interesserte
nordmenn.
Henrik Iversen – Facebookgruppen: Nei til via
feratta på Andersnatten.
Henrik
engasjerte seg tidlig, og skapte facebookgruppen som nå teller ca 1200
medlemmer. Denne gruppen har vært sentral i motstanden mot etableringen av via
feratta. Den er ett viktig bidrag i motstanden mot arbeidet på Andersnatten, og
viser tydelig at det er store bredde i engasjementet.
Trioen av klatrere: Erik Grandelius, Tellef
Storbakken og Andreas Klarstrøm
Dette er
en stor og viktig sak for mange, det vises også da to svenske og en norsk
klatrer for noen uker siden, valgte å trosse fuktig høstvær å etablere en ny
rute opp veggen som krysser den tiltenkte ruten som via feratta er ment å
følge. De kunne også fortelle om funn av gamle bolter antagelig fra den tiden
klatringen på Andersnatten ble etablert. Dette viser at via feratta etableres i
ett område der det eksisterer klatreruter fra før, og det er godt potensiale
for flere. Samme type funn ble også rapportert av de som nylig etablerte en
annen klatrerute i samme del av veggen, og vi vet jo at de første rutene i
denne veggen ble etablert i dette området.
I tillegg
ser vi også enkeltpersoner som er utenfor klatremiljøet og del av det lokale miljøet
i Sigdal som har engasjert og blant annet er det en iherdig dame som har skrevet
ett langt og velbegrunnet brev i den lokale bygdeposten.
Dette
engasjerer langt utenfor klatringens rekker, mange har ett sterkt forholdet til
veggene på Andersnatten, dette berører i aller høyeste grad vern av landskap,
kultur og natur
Jeg vil
også si at det er viktig å huske at klatring og tindesport har lang historie i
norsk natur. Og er en viktig del av vår kulturhistorie. Derfor mener jeg at det
er riktig at vi kan stille krav til det som berører våre mest historiske og
viktige klatrefjell. Ellers kan det nevnes at via feratta er ett fenomen som
kommer fra syd i Europa, og i EUs standarder for denne type anlegg, står det
tydelig at slike anlegg må etableres i samråd med lokale klatremiljø. Det er
altså en klar forståelse av at det skapes en konflikt, om man etablerer feratta
i områder der det allerede foregår klatring, og det oppfordres til å unngå
dette.
Det er
altså ingen grunn til at klatrere i denne saken skal gå med lua i hånda, vi har
all mulig rett til å beskytte våre kjerneområder, og vi har også en berettiget partsinteresse
i den offentlige forvaltnings behandling av denne saken. Den har våre forbund
allerede benyttet seg av, og det vil de fortsette å gjøre.
Jeg vil
også avslutningsvis kommentere enkelte påstander som er direkte feil. Nemlig det
som gjentas til det kjedsommelige, at via feratta er etablert langt unna andre
klatreruter, mens den i virkeligheten, ligger i mellom og tett opptil flere
andre ruter, for øvrig også en isrute, som er klatret. Noe som tydelig fremgår
av dette bildet under. Jeg forstår det også slik at den nye ruten Eira ligger
relativt nære. De nyeste tilskuddene til klatringen på Andersnatten ligger
altså akkurat her, både for sommer og vinterklatring.
Det påstås
også at den lille klatringen i denne delen av veggen er bare mulig for
eksperter og såkalte profesjonelle klatrere. Faktum er at ingen av rutene i
veggen er enklere enn grad 6, med en rute gradert 6 minus. De fleste rutene er
gradert mellom fra 6 minus til 7. i
begge sider av veggen. Noe som er langt fra ekspert nivå, eller det man kan
karakterisere som profesjonelt nivå, selv om jeg er litt usikker på hva man
legger i det, som beskrives i Sigdal aktivs oppdaterte søknad til kommunen.
fredag 20. november 2020
Nei, men Ralph, da! Alvorsord om Andersnatten-saken fra Nils
Nei, men Ralph, da!
Alvorsord om Andersnatten-saken fra Nils
Nei, men Ralph, da! Du kaster deg med brask og bram inn mot bølgen av kritikk mot 'entringsanlegg' på Andersnatten med 'sjølråderetten' som argument for et brutalt inngrep.
Med mer enn femti års fartstid som forsvarer av fri natur på heltid er jeg helhjertet med på at lokalsamfunn bør få råderett over hva naturen byr på innenfor kommunegrensene. Det var jo det det sto om for 50 år siden da bygdefolk og utabygds naturvenner leiret seg i ett tusen meters høyde over havet til ikke-voldelig forsvar for Mardøla-vassdraget. Så dypt stakk dette engasjementet hos demonstrantene at de gikk til 'sivil ulydighetsaksjon' – en praktisk og filosofisk vel forberedt og disiplinert markering, der folk fra mye av Norge samlet seg i løpet av et par sommeruker. Fotnote: Den harde kjernen i aksjonen var 16 fjellklatrere.
Med ditt sivilingeniør-blikk, Ralph, gjør du også et nummer av forskjellen i størrelsesorden mellom et vindkraftanlegg – i min hjemkommune omfattet det truede området på Totenåsen 12 km2 – og et via ferrata-anlegg med en installering av noen tonn med stål og trekonstruksjoner. Såpass mye sitter det igjen hos meg etter studieårene på Norges tekniske høgskole, hvor vi var sammen om å starte Tindegruppa i 1959, at jeg uten videre slutter meg til ditt syn her.
Men! Råderett og størrelsesorden er ikke absolutte størrelser. De må forstås ut fra en sammenheng. Andersnatten, har ikke bare en instrumentell verdi ved å by på mulighet til "ateistisk turning på Guds apparater" (filosofiprofessoren og fjellklatreren Arne Næss advarsel mot upassende bruk av tekniske hjelpemidler). Denne mektige steinstøtten som rager til himmels ut av et hav av granskog har først og fremst en egenverdi som fri natur. Det avtvinger en tilsvarende, respektfull behandling fra rettighetshavere, såvel som fra
enhver som påberoper seg allemannnsretten. Sherpaene som du kjenner fra dine besøk i
Himalaya, Ralph, tar denne forståelsen til sin ytterste konsekvens ved å tilbe fjell som hellige.
Andersnatten som naturarv er dertil også bærer av kulturell egenverdi, takket være arbeidene til begavede, norske billedkunstnere som var bofaste eller gjester i egnen på slutten av 1800-tallet: Theodor Kittelsen, Christian Skredsvig, Harriet Backer med flere. De dannet en kunstnerkoloni som arbeidet i tradisjonen etter Iohan Christian Dahl (professor ved det internasjonalt ledende kunstakademiet i Dresden fra 1826) og Hans Gude i generasjonen etter ham (den tyske keiseren Wilhelm IIs 'hoffmaler') og bidro til utpenslingen av vår nasjonale identitet. Bjørnson satte ord på denne vår egenart som i 1905 skulle holde til at Norge ble
en fri nasjon uten å krige:
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Størrelsesordenen av det prosjekterte 'entringsanlegget' er ikke nevneverdig stor. Det er sammenhengen som teller her. En måte å illustrere overtrampet et via ferrata-anlegg i Kittelsen-land ville representert, kan være å forestille seg en slik installasjon i vestveggen
på Nidarosdomen. Vi snakker om verdier som har annen benevning enn kroner og øre! Fotnote: Via ferrata-anlegg er 'entringsanlegg' og har ikke det ringeste med fjellklatring å gjøre – forgrunnsfiguren fra Mardøla-aksjonen, Sigmund Kvaløy Setreng, betegnet slik hjerte-i-halsen underholdning som 'tivoli-effekt' (Sigmund hadde selv klatrebakgrunn).
Hva skulle så tale for at sigdøler kan være berettiget til å innrette det et lokalt eventselskap
drømmer om skal bli en 'pengemaskin' i vår felles naturarv Andersnatten som også er bærer av en kulturarv? Det er vanskelig å finne andre motiv for oppføring av en 'jernveg' her enn at mye vil ha mer. Det fremgår i alle fall av argumentasjonen for prosjektet. Sigdal er imidlertid ikke blant de kommunene i landet som er i noen nødssituasjon med nesten 4.500 innbyggere og flest millionærer i Norge – 13% av antall skattebetalere. De havner riktig nok på 159. plass på listen over landets rikeste, men likevel i god avstand fra kjente turistdestinasjoner som Hemsedal og Trysil på henholdsvis plass nummer 423 og 427 – bunnplassen. Sigdal kan
altså ikke vise til elendig økonomi – ikke rart, når lokalsamfunnet har profittert på salg og bygging av nærmer 5000 hytter.
Nei, Ralph, samfunnsnytten av fremmedelementer på Andersnatten trumfer ikke hensynet til nasjonale kultur- og naturverdier. Dersom Sigdals ansvarlige politikere ikke innser hvor begrensningene for deres lokale råderett går, må Fylkesmannen, eventuelt etter instruksjon fra overordnede departement, sette en stopper for det prosjekterte tivoli-anlegget.
PS, Ralph, vi hadde jo gleden av å gjøre 2. bestigning av Andersnatten sammen med Anders Opdal i 1965 – uten å etterlate oss spor!
vi – det forplikter til å stå opp for en venn i nød!
lørdag 24. oktober 2020
Reisebrev fra Andersnatten. (denne historien er full av klisjeer, til advarsel for de som ikke orker det).
Så var vi endelig på platået der den hvite stripa begynner. Vi forstsetter med å lede halvparten hver, så jeg leder opp første taulengde, den er sparsommelig sikra, men lett hvis man går riktig. Jeg er heldig og treffer bra på linjevalget og lager stand under bulken før cruxlengden. Knut feier opp til stand og jeg fortsetter i den skarpe enden opp cruxet. Bruker litt tid på komme meg opp bulken og inn på svaet, får satt en kamkile i bulken mens jeg tenker at det kanskje var litt unødvendig langt opp til første bolt. Jeg pleier å prøve å krimpe på alt, men her er ingen krimp, men jeg kommer meg utrolig nok de 5-6 meterne med 6`er sva opp til første bolt. Også kommer jeg i siget, unnskyld nå er det kanskje noen lesere som brekker seg av pinlighet men jeg følte faktisk at jeg danset meg opp taulengden. Og da mener jeg mentalt, at jeg kom inn i en flyt der man ikke husker etterpå hvordan man har klatret eller hva man har tenkt, fantastisk! Det er vel ikke skryt å si at 6`ere vanligvis er lett oppvarming....men ikke den på stripa, den er ikke lett,det går jeg ikke med på!
hilsen erik (vikaren)
fredag 23. oktober 2020
Usikkerhet er drømmen
-Usikkerhet
er drømmen-
Det er
løgn at vi må være så sikre og trygge
for å
gjøre det bra
Trygghet
og sikkerhet er forfalskninger
som vi
lærer å strebe etter
Det er
løgn at usikkerheten hindrer deg i å nå dine mål
Jeg
snakker ikke om følelser
av
lammende frykt og angst
Det er
løgn at usikkerheten er ett resultat av nederlag
""
Det er
sant at usikkerheten er noe av det beste vi har
Vi vet
det så inderlig godt at usikkerheten er bra
Spør
forskere, kunstnere og de som klatrer i børsnoterte stiger
De vet at
usikkerheten kan være mye verre enn den er
De vet
også at det kan være mye bedre enn den er
""
De sikre
kommer i endeløse køer med sin fjernkontroll
Kjedelige,
sjarmløse, fantasiløse, arrogante, maskinmennesker
De gjennomført
trygge og sikre klatrer aldri i bratte fjell
De trygge
og sikre elsker aldri mer enn tre minutter
De dør
litt hver dag av sin egen trygghet og sikkerhet
""
""
-Usikkerhet
er drømmen-
""
• Å føle
frihet til forandring
• Å holde
muligheten åpen
• Å
kjenne den tvilende urkraften i seg
• Å holde
liv i ubesvarte spørsmål
• A
kjenne suget i magen
• Å bli
svett av tanken
• Å reise
til fantasia og vende hjem med noe nytt
• Å
kjenne lystens elv renne nedover ryggraden
Halvord
Skard
Stein
Jeg har
tro på steinen
Har den
sviktet noen gang ?
Den
tauser, faste
under
foten vår,
som bærer
Jeg har
tro på berget
har det
noen gang forlatt oss ?
Den som
lar oss gripe fast
og finne
feste
Du har
vært lenge borte
men den
venter rolig, steinen
Rør
varsomt ved den
for den
har ett gammelt lys i seg
og frø
som spirer dypt
i
hemmelige hager
Britt Karin Larsen
onsdag 21. oktober 2020
Via Ferrata på Andersnatten: Brød for sigdøler (?) – og circus for folket!
ANDERSNATTENS VENNER
Via Ferrata på Andersnatten:
Brød for sigdøler (?) – og circus for folket!
"Andersnattens Venner" ble til etter at planene om Via Ferrata-anlegg på Andersnatten ryktes i fjellklatrerkretser. En søknad fra event-selskapet Sigdal Aktiv (udatert) om kr. 880.000,- i støtte fra et kommunalt fond til turist- og friluftsformål bekreftet at arbeidet med et fremmedelement av dette slaget er i gang. I søknaden heter det at "anlegget er 100% kommersielt" og i tråd med selskapets vedtektsfestede formål, skal «utvikle nye aktiviteter og tjenester innen reiselivet i Sigdal".
For oss som ferdes i stupene er forestillingen om tilrigging av Andersnatten (733 m) i Viken, tidligere Buskerud fylke, med størrelsesorden ett tonn stål, like provoserende som piercing av Mona Lisa, Michelangelos enestående kunstverk, ville vært i kunstverdenen. I kjent stil i det moderne Norge forutsetter de kommersielle utbyggerinteressene at 'samfunnsnytten' trumfer hensynet til fri natur og kulturtradisjoner. Begrepet samfunnsnytte utmyntes i kroner og øre og handler her om forventet 'nytte' (antall besøkende: 1000 x kr. 1000,-), nye arbeidsplasser (i følge nevnte søknad: 2) og ringvirkninger (overnatting, servering, etc.). På kostnadssiden tar event-selskapet kun med utlegg til tilrettelegging (veg, fjellsikring, etc.) og installasjon (ståltau, stigetrinn, etc) som summerer seg opp til budsjettets kr 4.400.500,-.
Denne formen for moderne demokrati-praksis kommer for tiden frem i dagen med grasrotopprøret mot vindkraft på land i Norge. Konsekvensene – 'kostnaden' – av inngrep i fri natur feies under teppet, der den ikke har noen markedsverdi. For tilfellet Andersnatten blir utfallet at skadene som naturen og lokal kulturtradisjon utsettes for, uten videre forbigått og altså gitt verdien kr. 0,-. Det kan vi som Andersnattens Venner, ikke gå med på – og vi er ikke alene om det synet!
Fri natur har egenverdi
Våre fjerne forfedre tilba naturen som hellig. Noen av oss har vært i Himalayas storfjell sammen med sherpaene. Dette høgfjellsfolket med deres buddhistiske tro holder den dag i dag fjell for hellige. I vår norske historie skal vi ikke så langt tilbake som hundre år for å finne tegn til dyp respekt for fjellet. Hauger av småstein i skoggrensen er spor etter 'varp', eller 'kast' – ikke turist-varder (!) Når folk fra bygda hadde ærend til fjells, kastet de en liten stein på det som med årene ble en steinrøys på terskelen til fjellverdenen – et tegn på at de underkastet seg den naturvennlige folkeskikken som gjaldt der.
Vår tradisjon for naturvennlig folkeskikk er – nok til stor overraskelse for de mange historieløse innbyggerne i landet vårt i dag – forutsetningen for at Norge som eneste nasjon i Europa, fikk sin selvstendighet uten en blodig krig. Den militære stormakten Sverige måtte gi slipp på Norge på grunn av den store respekten som 'edle ville' nordmenn ble til del i nasjonalromantikkens tid. Fordi dansk og svensk overhøyhet hadde forhindret industrialisering hos oss, hadde befolkningen her til lands på 1800-tallet alle de kjennetegn som en selvstendig nasjon den gang måtte oppvise. I dag lærer vi om en slik levemåte på museum, men etter industrialiseringens herjinger i og rundt de store byene i Europa i denne kulturepoken, så tidens filosofer og kunstnere opp til slike 'edle ville' – J. J. Rousseaus fengende uttrykksmåte. Den sveitsiske filosofen fikk gjennomslag for sin oppfatning av at folk i fjelldalene i Alpene var blitt foredlet ved sin levemåte i fri natur.
Takket være 1800-tallets geniale, norske billedkunstnere forble ikke dette en godt bevart hemmelighet: I. C. Dahl fikk allerede i 1826 professorrang ved det berømte Dresdener-akademiet, mens Hans Gude ble 'hoffmaler' hos den tyske keiseren Wilhelm II og Peder Balke fikk en stor bestilling av kong Ludvig Filip av Frankrike. Rekken av norske malere i europeisk mesterklasse fortsetter med tredjegenerasjonen som blant andre teller Theodor Kittelsen og Christian Skredsvig.
Begge bodde og arbeidet i traktene rundt Andersnatten og har
sammen med lokale spelemenn og dikterpresten og eventyrinnsamleren Jørgen Moe
gitt opphav til at Sigdal i dag kan smykke seg med betegnelsen «Kunstnerdalen».
Via Ferrata på Andersnatten vil være drepende for Sigdals
enestående omdømme. I iveren
etter å profittere på siste mote for 'pengemaskiner' i norsk turist-business,
overser aksjonærene i Sigdal Aktiv at et godt omdømme er lett å ødelegge og
tungt å gjenreise. Velrennomerte cruisebåthavner på Vestlandet som Åndalsnes
kan nok ha fortjeneste av et 'fjellentringsanlegg', men det er blåøyd å tro at
en avsidesliggende bygd som Eggedal, kan trekke til seg mange kunder til fake
news-klatring. Selv om det lokale event-selskapets 'jernsti'-entreprenør, Runar
Carlsen i Norsk Boltefond, i et intervju nylig i "Norsk Klatring"
hardnakket påstår at "Via Ferrata er klatring", er det ikke mer sannhetsgehalt
i denne selvbestaltede definisjonen enn i Make-America-Great-presidentens
hopevis av løse påstander.
Opprinnelsen til 'klatring' er Romantikkens dannelsesreiser
Opprinnelsen til 'klatring' er Romantikkens dannelsesreiser
for et borgerskap som slo seg
opp på industrialiseringen. Inspirert av de storslagne skildringene som de før
nevnte billedkunstens mestere leverte fra tindeverdenen i Alpene, dro de til
fjells for å forvisse seg om at et slikt eventyrland eksisterte. Pionerene ble
overbevist og i årene fra 1867 til 1877 etablerte England og alle alpelandene
sine nasjonale, alpine klubber eller forbund. Alle større byer i Europa opprettet etterhvert
sine lokale organisasjoner som la til rette for
besøk i høgfjellet – til å begynne med handlet det om å organisere et
fjellførervesen, senere merking av stier og bygging av hytter. I Rousseaus ånd
søkte byfolket en fornyelse av dannelsesreisene til kulturarvstedene Aten og
Roma med 'foredlende' ferder i fri natur.
De leide førertjenester av gjetere, jegere og fjellkarer som lette etter
krystaller til smykker i klatrelende. I Chamonix kunne man leie fjellførere
allerede fra 1821.
Jegernes form for fjellferdsel preget den alpine
klatretradisjonen den første tiden: Naturvennlige, årvåkne for faremoment,
lettvinte i bevegelsen som de ballett-dansende fjellgeitene mange av dem jaktet
på. Med tiltakende erfaring tok byfolket over utviklingen av klatrestilen. Til læremestrenes
ferdselsformer la de engelske pionerene i Alpine Club, etablert 1867,
gentleman-idealene om (brautende) beskjedenhet (P. W. Zapffes ironiske
kommentar), klatring by fair means (ingen tekniske hjelpemiddel) og The leader
does not fall! (gentlemennenes reaksjon på beskyldningen om at de satte livet
på spill). Først med rivaliseringen om flaggheising på verdens høgeste fjell
etter 1. verdenskrig, ble det viktig
å nå toppen. Med så mye prestisje på spill tok de tungt utrustet
'landslagene' seg friheter i bruken av tekniske hjelpemiddel. Denne iveren etter
klatring for å nå toppen av fjell forplantet seg i mellomkrigstiden til Europa.
I Øst-Alpene ble det etterhvert vanlig å bruke bolter – metallredskap til å
hamre inn i sprekker i fjellet til sikring, der det ikke lot seg gjøre på
naturlig vis. I 1950-årene fikk vi så en direttissima-bølge i bratt kalk- og
dolomittfjell, der boltene ble brukt ukritisk som håndtak og fottak i tretrinns
flyttbare klatrestiger. Der det ikke
fantes sprekker, unnså man seg etterhvert heller ikke for å bruke manuelle slagbor og borebolter.
Tilbake-til-kildene impuls fra California
Clean climbing – en tilbake-til-kildene impuls kom fra
californisk mot-kultur i Yosemite i 1960-årene til Frankrike og Norge i første
omgang. Den engelske klatrekulturen hadde ikke latt seg rokke og i løpet av
1970- og -80-årene fikk vi en renessanse i Europa for den alpine
klatretradisjonen som lenge gikk under betegnelsen 'tindebestigning' her i
landet. I disse årene fikk vi, ikke uten konflikter, en utvidelse av begrepet
'klatring' ved at mindre fjellvegger ble tilrettelagt for 'sportsklatring'.
Gjennombruddet for denne 'sportifiseringen' av en krevende form for friluftsliv
kom med utviklingen av batteridrevne bormaskiner. Veggene ble rensket for løse
partier og alle slags vekster fjernes/pusses vekk, før borebolter ble plassert
med få meters avstand (se Store norske leksikon). Fordi det ble enkelt å
konstruere innendørs sportsklatrevegger av oljebaserte materialer, har dette
med årene blitt en utbredt trimaktivitet. Når den entreprenøren som Sigdal
Aktiv har engasjert for tilrigging av Andersnatten med +/- ett tonn stålarmatur hevder at
"Via Ferrata er klatring" (se før nevnte intervju), har han ikke
dekning for denne påstanden.
Via Ferrata er entring av fjellvegger etter ståltau på
stigetrinn som er festet i dype borehull i fjellet. Slik aktivitet har ikke annet til felles med
klatring i den alpine tradisjonen enn at man kan kommer seg opp en mer eller
mindre bratt fjellvegg. Slik entring mangler .alle fundamentale kjennetegn på tindenes
friluftsliv.
Via Ferrata-aktiviteter:
er ikke naturvennlige – de forutsetter tung tilrettelegging av fri natur
snyter kunden for intimt nærvær i fjellandskapet
snyter kunden for aktiv medvirkning i farefellesskapet i taulaget
avspiser kunden med tivoli-underholdning med hjertet i halsen
spiller ikke mesterlighetens, men på lettelsens dopaminrus
nører opp under Trolltunga-kjekkaseri og falsk identitetsdanning
Entreprenør Carlsen kan finne visse felles trekk hos Via
Ferrata-aktivitet og sportsklatring som at det ikke er naturvennlig. Det er
Carlsen den første til å forstå, ettersom han angir å ha plassert titusenvis av borebolter i
anlegg for sportifisert klatring. Det rettferdiggjør selvfølgelig på ingen måte
den skjending av fri natur som følger av entringsanleggene han leverer.
Det fascinerende ved klatring i den alpine tradisjonen er
omgangen med livsfaren. Livsfaren er livsviktig! Kunsten består i å lære fare å
kjenne uten å sette livet til og uten å
misbruke den som rusmiddel og/eller innholdsløs underholdning –
forretningsidéen bak tivolieffekter som Via Ferrata. Fare er ikke farlig for
den som farer várlig! I dag hjelper vitenskapen oss til bekreftelser for det
erfaringen lærte våre forfedre og som stimulerte dem til ettertanke – også kalt
filosofi. Ikke mange meter over bakken melder forståelsen av situasjonen seg
for alle som ikke lider av nedsatt funksjon for fornemmelse av fare. Det setter
oss i beredskap til å møte en truende virkelighet på en hensiktsmessig måte. I
farens stund behøver ingen å be oss om å konsentrere oss. Vi er intenst
tilstede med alt av evner og kroppslige funksjoner – den ideelle situasjonen
for læring, en læring som belønnes med dyp glede (jf. filosofen og
tindebestigeren Arne Næss utlegging om Spinozas filosofi om glede). Slik dyp
fornemmelse er vegen til naturkjennskap – kjennskap som er vegen til
forpliktende naturvennskap: Naturvennlighet.
Sigdal har en kulturarv uten sidestykke i Norge!
Sigdal har en kulturarv uten sidestykke i Norge! Her levde
og virket begavede kunstnere i den
romantiske tradisjonen – en tradisjon som skapte verdens første
naturvernbevegelse. Med Andersnattens kneisende klippevegg som felles attraksjon,
går billedkunsten og brattlandskunsten her opp i en høyere enhet med en alpin
klatretradisjon uten avbrudd siden 1940-årene. Norge er rikt på storslagne
tinder, men ingen av disse fjelltraktene kan by på et slikt rikt, kunstnerisk
miljø som "Kunstnerdalen".
Vi i Andersnattens Venner kan forstå at Sigdal Aktiv i
iveren etter å bidra til næringslivet i
hjemkommunen, har latt seg friste av en nymotens 'pengemaskin' i en tid, da
norsk turistbransje er økonomisk hardt presset. Vi har imidlertid forventninger
til at selskapet ved nærmere ettertanke er enige med oss i at å by gjester på
fri natur og enestående kulturarv er en
bedre forretningside enn dyre kopier med tivoli-effekt. Hemsedal med sin
veletablerte pengemaskin – skisenteret – kan stå som et skrekkens eksempel på
hvor galt det kan gå. Med pandemien
havnet de med et slag på listetoppen for arbeidsløshet i Norge: 35%!
Tilrettelegging av fri natur for den slags 'Gøy-på-landet' skaper også ubalanse
i næringslivet med sesongdrift.
Vi lever i en livstruende tid for vår Jord. Uten at vi tar
situasjonsbeskrivelsene fra FNs klima-
og naturpanel på alvor, bidrar vi til at et under av en livsverden blir
ulevelig for fremtidige generasjoner. Når vi handler lokalt, må vi tenke
globalt! Filosofen Gandhi som levde som han lærte, utfordret oss med vår tids
avgjørende spørsmål:
Vil du være en del av problemet – eller en del av løsningen?
Med
naturvennlig hilsen Andersnattens Venner