onsdag 2. desember 2020

Kjære Sondre Nygård, styreformann i Sigdal Aktiv!

Dette brevet kommer fra en person, som i en alder av 30 år valgte tindenes friluftsliv som livsveg og profesjon, og først etter mer enn 40 år ufrivillig måtte oppgi kroppsarbeidet i stupene p. g. a. slitasje i korsryggen. Jeg oppkaster meg ikke til talsperson for en med årene stor og mangeartet gruppe som i dag omtales som 'klatrere', men anser meg kvalifisert for å tale på vegne av oss som holder den nå mer enn 150 år gamle tradisjonen for tindeferd – eller fjellklatring – i hevd.

Dette er til orientering en levende tradisjon som blant annet utgjør den kulturelle rammen for Det internasjonale Forbundet for profesjonelle

Tindevegledere (UIAGM), der jeg har vært æresmedlem siden 1999.

 

Som styreleder i Sigdal Aktiv står du bak planene om et via ferrata-anlegg på Andersnatten (733 m) – en form for entringsanlegg, bestående av stål- og

trekonstruksjoner i en norsk fjellvegg som det går frasagn om. Vi som kjenner Alpene godt, har kommet over kulturminner fra 1. verdenskrig i Dolomittene i Nord-Italia som går under denne betegnelsen 'jernveg'. De senere år har dette dukket opp som en 'innovasjon' i en økonomisk haltende norsk turisttrafikk – en installering av entringsanlegg med stålarmatur i klatrefjell i den tro at dette vil fungere som en 'pengemaskin' – næringens forretningsmodell. Unntaksvis går jernveger også med overskudd, der de er lokalisert ved våre trafikkerte fjelloverganger eller ved havner med cruisebåt-anløp.

 

Når denne virksomheten etterhvert brer om seg, burte det ikke være til å       undre seg over at vi som ferdes i stupene reagerer. I et intervju på nettstedet KLATRING den 23. november beklager du deg over den måten prosjektet     som er igangsatt på Andersnatten, er møtt på av norske klatrere. Du klager

over "ufyselige henvendelser til både selskapet og privatpersoner",

og uttaler at "det er kjedelig å få så mange usaklige kommentarer

og negativitet". Det påfallende er at du, kun med ett unntak (jf. hen-visningen til kritikk av prosjektets tvilsomme karakter), begrenser   deg til å reagere med beskyldninger og unnlater å nevne hva de    består i. Om så mer fortjenestefullt er det derfor at du etterlyser dialog.

 

Er det noe klatrere av alle kategorier her i landet er enige om så er   det at event- og aktivitetsselskapene ikke inviterer til dialog. Tvert i mot har taktikken vært, slik jeg kjenner den alt for godt fra praksisen

i norsk vind- og vannkraftutbygging, at initiativtakerne benytter seg   av bakromsdemokratiets kanaler. Når prosjektet blir offentlig kjent,    er avtalene med grunneierne gjort, pengemaskinen solgt inn hos politikerne og arbeidet i gang. Dette mønsteret kom for dagen med

den skjellsettende Mardøla-aksjonen for 50 år siden og avsløres nå daglig med protestaksjonene mot vindkraft på land – landet rundt.

 

Dersom din beklagelse over usakligheter og ufyselige henvendelser

holder stikk, er jeg den første til å beklage det. Vi har en alt for god

sak til å fare med slikt. Det gir bare utbyggerinteressene, i mangel av

verdige argumenter for sitt business-prosjekt, mulighet til å høste sympati i det offentlige rom ved å innta offerrollen. Denne taktikken kan også gi dobbelt uttelling ved at inngriperne unnlater å opplyse om hva de usaklige og ufyselige henvendelsene består i og dermed avskjære all debatt – for ikke å si dialog.

 

Av et forsøk på innstallering i mitt nærområde som grunneier            på Østre Toten de senere år, av det som var tenkt som det største vindkraftanlegget i Norge, har jeg erfart hvor hensiktsmessig offer-rollen kan være. Når utbyggerinteressene merker at de ikke har noe å stille opp med overfor den annen parts motforestillinger (jf. nøkkel-begrepet som vi kan takke vår legendariske filosofiprofessor og fjell-klatrer Arne Næss lære om saklighet og dialog for), kan solid argumen-tasjon bli oppfattet som truende. Beskyldninger om at den andre parten 'tar mannen og ikke ballen' er da en enkel måte å redde skinnet på hos hjemmepublikummet.

 

Når utviklingen av Sigdal Aktivs håndtering av Andersnatten-prosjektet i ettertid blir saumfart på en uhildet måte, vil mønsteret

fra hvordan norsk energiproduksjon har overkjørt norske lokalsamfunn

i fjelltraktene og langs kysten være lett gjenkjennelig. Det spesielle med via ferrata-trenden i norsk turisttrafikk for tiden er imidlertid at det ikke er utenbygds interesser som er inngripere, men lokale aktører. Vi finner likevel paralleller i nyere, norsk kraftutbygging, der noen få grunneiere fremmer sine egeninteresser på bekostning av fellesskapets kultur- og naturarv ved å selge seg til utviklere av kraftverk i små vassdrag – såkalte 'småkraftverk'.

 

Fordi jeg har drevet min virksomhet som tindevegleder med sete        for Norges Høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, har jeg fulgt en    slik operasjon på kloss hold og fått syn for sagn. I Hemsedal reddet    vi elva som renner gjennom kommunesenteret Trøym ved å minne innbyggerne om at noen grunneieres egeninteresser ville skje på bekostning av fellesskapet ved å skjemme ut landskapet som turist-destinasjonen Hemsedal lever av. Grunneierne tapte saken i kommune-styret til slutt.

 

For egen del er jeg, utfra den praksisen som har preget de mange,    brutale inngrepene i den frie naturen i Norge etter 2. verdenskrig,    ikke overrasket over at Andersnatten-prosjektet så langt har vært en reprise av et kjent mønster. Som sjef for eget reklamebyrå, hadde jo  du som profesjonell i kommunikasjon, kunnet bryte den lange rekken av taktiske overrumplings-operasjoner ved å åpne for dialog på nettet.

Men du "beregnet ikke ditt publikum" (jf. H. Ibsen).

 

Nå vil det komme til en uhildet overprøving av selskapets prosjekt fra Fylkesmannens side i forbindelse med behandling som sak etter Plan og bygningsloven. Det gir oss forsvarere av fri natur innsyn i sakens fakta og anledning til å komme til med vårt syn på beslutnings-prosessen.

 

Mens vi venter på denne anledningen, er du invitert til dialog på vår blogg: Andersnattens Venner!

 

Med naturvennlig hilsen Nils Faarlund,

med Ralph Høibakk og Anders Opdal 2. bestiger av Andersnatten 1965

  

Menneskene bak, hvem jobber egentlig mot jernstigen på Andersnatten ?

 


I dette innlegget vil jeg vise den store bredden i de som har engasjert seg i arbeidet mot jernstigen som enkelte vil etablere på Andersnatten. Da det sies at det er ett lite hylekor, og ett fåtall som arbeider mot dette, er dette åpenbart feil. Det er stor bredde i motstanden mot dette prosjektet, og mange ulike grupper og enkeltpersoner ønsker å stoppe denne raseringen av det kulturhistorisk viktige fjellet som står mange så nært.

Pådrivergruppen \ Andersnattens venner

Det er en liten gruppe mennesker som har engasjert seg i dette arbeidet på forskjellig vis. Denne gruppen ble samlet av Marius Morstad, sommeren 2020, og består av :

Marius Morstad, Nils Faarlund, Robert Caspersen, Sveinung Bertnes Råheim, Helge Skogseth Berg, Leif Inge Magnussen, Knut Elde Johansen, Martin Lindal, Odd Magne Øgreid, Håkon Gammelseter.

Vår lille gruppe har jobbet iherdig med denne saken på mange plan. Blant annet i den offentlige forvaltningen og i pressen, både lokalt og nasjonalt. Vi har skrevet leserbrev og deltatt i debatten i sosiale medier, både på facebook og i vår egen blogg. Vi har analysert mange aspekter av denne saken, både risiko momenter, økonomi, og den katastrofale effekten dette vil ha på fjellet vi setter så høyt. I tillegg har vi også forsøkt å samle og engasjere de relevante organisasjoner i Norge.

(https://andersnattensvenner.blogspot.com/)

 

Nasjonale organisasjoner:

Per nå har følgende organisasjoner samlet seg med oss, i motstanden mot utbyggingen av Andersnatten: Norges klatreforbund, Norsk Tindeklub, Norske tindevegledere – nortind, Norges naturvernforbund og den norske turistforening. Totalt representerer disse organisasjonene over en halv million frilufts interesserte nordmenn.

 

Henrik Iversen – Facebookgruppen: Nei til via feratta på Andersnatten.

Henrik engasjerte seg tidlig, og skapte facebookgruppen som nå teller ca 1200 medlemmer. Denne gruppen har vært sentral i motstanden mot etableringen av via feratta. Den er ett viktig bidrag i motstanden mot arbeidet på Andersnatten, og viser tydelig at det er store bredde i engasjementet.

 

Trioen av klatrere: Erik Grandelius, Tellef Storbakken og Andreas Klarstrøm

Dette er en stor og viktig sak for mange, det vises også da to svenske og en norsk klatrer for noen uker siden, valgte å trosse fuktig høstvær å etablere en ny rute opp veggen som krysser den tiltenkte ruten som via feratta er ment å følge. De kunne også fortelle om funn av gamle bolter antagelig fra den tiden klatringen på Andersnatten ble etablert. Dette viser at via feratta etableres i ett område der det eksisterer klatreruter fra før, og det er godt potensiale for flere. Samme type funn ble også rapportert av de som nylig etablerte en annen klatrerute i samme del av veggen, og vi vet jo at de første rutene i denne veggen ble etablert i dette området.

I tillegg ser vi også enkeltpersoner som er utenfor klatremiljøet og del av det lokale miljøet i Sigdal som har engasjert og blant annet er det en iherdig dame som har skrevet ett langt og velbegrunnet brev i den lokale bygdeposten.

 

Dette engasjerer langt utenfor klatringens rekker, mange har ett sterkt forholdet til veggene på Andersnatten, dette berører i aller høyeste grad vern av landskap, kultur og natur

Jeg vil også si at det er viktig å huske at klatring og tindesport har lang historie i norsk natur. Og er en viktig del av vår kulturhistorie. Derfor mener jeg at det er riktig at vi kan stille krav til det som berører våre mest historiske og viktige klatrefjell. Ellers kan det nevnes at via feratta er ett fenomen som kommer fra syd i Europa, og i EUs standarder for denne type anlegg, står det tydelig at slike anlegg må etableres i samråd med lokale klatremiljø. Det er altså en klar forståelse av at det skapes en konflikt, om man etablerer feratta i områder der det allerede foregår klatring, og det oppfordres til å unngå dette.

Det er altså ingen grunn til at klatrere i denne saken skal gå med lua i hånda, vi har all mulig rett til å beskytte våre kjerneområder, og vi har også en berettiget partsinteresse i den offentlige forvaltnings behandling av denne saken. Den har våre forbund allerede benyttet seg av, og det vil de fortsette å gjøre.

 

Jeg vil også avslutningsvis kommentere enkelte påstander som er direkte feil. Nemlig det som gjentas til det kjedsommelige, at via feratta er etablert langt unna andre klatreruter, mens den i virkeligheten, ligger i mellom og tett opptil flere andre ruter, for øvrig også en isrute, som er klatret. Noe som tydelig fremgår av dette bildet under. Jeg forstår det også slik at den nye ruten Eira ligger relativt nære. De nyeste tilskuddene til klatringen på Andersnatten ligger altså akkurat her, både for sommer og vinterklatring.

Det påstås også at den lille klatringen i denne delen av veggen er bare mulig for eksperter og såkalte profesjonelle klatrere. Faktum er at ingen av rutene i veggen er enklere enn grad 6, med en rute gradert 6 minus. De fleste rutene er gradert mellom fra  6 minus til 7. i begge sider av veggen. Noe som er langt fra ekspert nivå, eller det man kan karakterisere som profesjonelt nivå, selv om jeg er litt usikker på hva man legger i det, som beskrives i Sigdal aktivs oppdaterte søknad til kommunen.



 

Knut