Dette brevet kommer fra en person, som i en alder av 30 år valgte tindenes friluftsliv som livsveg og profesjon, og først etter mer enn 40 år ufrivillig måtte oppgi kroppsarbeidet i stupene p. g. a. slitasje i korsryggen. Jeg oppkaster meg ikke til talsperson for en med årene stor og mangeartet gruppe som i dag omtales som 'klatrere', men anser meg kvalifisert for å tale på vegne av oss som holder den nå mer enn 150 år gamle tradisjonen for tindeferd – eller fjellklatring – i hevd.
Dette er til
orientering en levende tradisjon som blant annet utgjør den kulturelle rammen
for Det internasjonale Forbundet for profesjonelle
Tindevegledere (UIAGM),
der jeg har vært æresmedlem siden 1999.
Som styreleder
i Sigdal Aktiv står du bak planene om et via
ferrata-anlegg på Andersnatten
(733 m) – en form for entringsanlegg, bestående av stål- og
trekonstruksjoner
i en norsk fjellvegg som det går frasagn om. Vi som kjenner Alpene godt, har
kommet over kulturminner fra 1. verdenskrig i Dolomittene i Nord-Italia som går
under denne betegnelsen 'jernveg'. De senere år har dette dukket opp som en 'innovasjon'
i en økonomisk haltende norsk turisttrafikk – en installering av entringsanlegg
med stålarmatur i klatrefjell i den tro at dette vil fungere som en
'pengemaskin' – næringens forretningsmodell. Unntaksvis går jernveger også med
overskudd, der de er lokalisert ved våre trafikkerte fjelloverganger eller ved
havner med cruisebåt-anløp.
Når
denne virksomheten etterhvert brer om seg, burte det ikke være til å undre seg over at vi som ferdes i
stupene reagerer. I et intervju på nettstedet KLATRING den 23. november beklager
du deg over den måten prosjektet som
er igangsatt på Andersnatten, er møtt på av norske klatrere. Du klager
over "ufyselige henvendelser til både
selskapet og privatpersoner",
og uttaler at "det
er kjedelig å få så mange usaklige kommentarer
og negativitet". Det påfallende er at
du, kun med ett unntak (jf. hen-visningen til kritikk av prosjektets tvilsomme
karakter), begrenser deg til å reagere
med beskyldninger og unnlater å nevne hva de består i. Om så mer fortjenestefullt er det
derfor at du etterlyser dialog.
Er det noe klatrere av
alle kategorier her i landet er enige om så er
det at event- og aktivitetsselskapene ikke inviterer til dialog. Tvert i
mot har taktikken vært, slik jeg kjenner den alt for godt fra praksisen
i norsk vind- og
vannkraftutbygging, at initiativtakerne benytter seg av bakromsdemokratiets kanaler. Når
prosjektet blir offentlig kjent, er
avtalene med grunneierne gjort, pengemaskinen solgt inn hos politikerne og
arbeidet i gang. Dette mønsteret kom for dagen med
den skjellsettende
Mardøla-aksjonen for 50 år siden og avsløres nå daglig med protestaksjonene mot
vindkraft på land – landet rundt.
Dersom din beklagelse
over usakligheter og ufyselige henvendelser
holder stikk, er jeg
den første til å beklage det. Vi har en alt for god
sak til å fare med
slikt. Det gir bare utbyggerinteressene, i mangel av
verdige argumenter for
sitt business-prosjekt, mulighet til å høste sympati i det offentlige rom ved å
innta offerrollen. Denne taktikken kan også gi dobbelt uttelling ved at
inngriperne unnlater å opplyse om hva de usaklige og ufyselige henvendelsene
består i og dermed avskjære all debatt – for ikke å si dialog.
Av et forsøk på
innstallering i mitt nærområde som grunneier på Østre Toten de senere år, av det
som var tenkt som det største vindkraftanlegget i Norge, har jeg erfart hvor
hensiktsmessig offer-rollen kan være. Når utbyggerinteressene merker at de ikke
har noe å stille opp med overfor den annen parts motforestillinger (jf. nøkkel-begrepet
som vi kan takke vår legendariske filosofiprofessor og fjell-klatrer Arne Næss
lære om saklighet og dialog for), kan solid argumen-tasjon bli oppfattet som
truende. Beskyldninger om at den andre parten 'tar mannen og ikke ballen' er da
en enkel måte å redde skinnet på hos hjemmepublikummet.
Når utviklingen av
Sigdal Aktivs håndtering av Andersnatten-prosjektet i ettertid blir saumfart på
en uhildet måte, vil mønsteret
fra hvordan norsk
energiproduksjon har overkjørt norske lokalsamfunn
i fjelltraktene og
langs kysten være lett gjenkjennelig. Det spesielle med via ferrata-trenden
i norsk turisttrafikk for tiden er imidlertid at det ikke er utenbygds
interesser som er inngripere, men lokale aktører. Vi finner likevel paralleller
i nyere, norsk kraftutbygging, der noen få grunneiere fremmer sine
egeninteresser på bekostning av fellesskapets kultur- og naturarv ved å selge
seg til utviklere av kraftverk i små vassdrag – såkalte 'småkraftverk'.
Fordi jeg har drevet
min virksomhet som tindevegleder med sete for Norges Høgfjellsskole i Hemsedal
siden 1967, har jeg fulgt en slik
operasjon på kloss hold og fått syn for sagn. I Hemsedal reddet vi elva som renner gjennom kommunesenteret
Trøym ved å minne innbyggerne om at noen grunneieres egeninteresser ville skje
på bekostning av fellesskapet ved å skjemme ut landskapet som turist-destinasjonen
Hemsedal lever av. Grunneierne tapte saken i kommune-styret til slutt.
For egen del er jeg,
utfra den praksisen som har preget de mange,
brutale inngrepene i den frie naturen i Norge etter 2. verdenskrig, ikke overrasket over at
Andersnatten-prosjektet så langt har vært en reprise av et kjent mønster. Som
sjef for eget reklamebyrå, hadde jo du som
profesjonell i kommunikasjon, kunnet bryte den lange rekken av taktiske overrumplings-operasjoner
ved å åpne for dialog på nettet.
Men du "beregnet
ikke ditt publikum" (jf. H. Ibsen).
Nå vil det komme til en
uhildet overprøving av selskapets prosjekt fra Fylkesmannens side i forbindelse
med behandling som sak etter Plan og bygningsloven. Det gir oss forsvarere av
fri natur innsyn i sakens fakta og anledning til å komme til med vårt syn på
beslutnings-prosessen.
Mens vi venter på denne
anledningen, er du invitert til dialog på vår blogg: Andersnattens Venner!
Med naturvennlig hilsen Nils Faarlund,
med Ralph Høibakk og Anders Opdal 2. bestiger av
Andersnatten 1965