Reisebrev fra Andersnatten. (denne historien er full av klisjeer, til advarsel for de som ikke orker det).

Ja ja nå sitter jeg her, klokka er 24.15, gikk tom for vann før cruxtaulengden og Knut glemte å gi sekken over til meg før han beynte å lede, han har den tomme vannflaska i selen...den smeller mot veggen, det er mørkt og han har et taudrag fra helvete...han drar tre-fire meter med tau opp..leder tre-fire meter sånn fortsetter han. Med to blødenede fingerflappere tom for teip sitter jeg her og halvsover og blogger på standplass. Befinner oss på den hvite stripa. Vi begynte dagen med noe jeg hater ordentlig, nemlig nedover klatring på sva frisolo. Har gjort det i Nissedal et par ganger og visste hva slags indre mareritt som ventet meg. Å stokke de lange stilkebeina mine nedover uten tau på sva er så jævlig. Rutene på Andersnatten har i utgangspunktet greie introer nede fra skogen, men vi skulle gå andersnatten 2000 og hvite stripa på en dag, så for å spare tid så fant Knut ut at vi skulle spasere nedover midt inn på svaene med tauet i sekken. Eller rettere sagt han bærte tauene rundt nakken og med et par hanglete sandaler skulle han bare sjekke litt nedover svaet mens han snakket rolig til seg selv..."se her ja...ja her var det et tak ja..jajaja..jada her ja, jo det her går fint ja". Også er han plutselig 10-15 meter under meg og sier det her går bra, joda. Jeg er ikke bare sikker på at jeg skal dø, jeg vet det. Det er ca 100 meter bortover med svak nedover helning for å komme til starten av ruta. Jeg crawler nedover og bortover, mister solbrillene, orker ikke strekke meg etter de og knuser de like gjerne under foten. Jeg kunne like gjerne endt det der og da, sklidd på solbrillene og ned i ura! Knut forsetter, slenger tauet rundt en bitte liten busk som bøyer seg nedover og ber meg holde i tauet mens han sier "det er jo det her som er livsfarlig". Det er ingen logikk i å holde i et tau som glir av busken hvis jeg belaster det bare litt, men jeg gjør det og traverserer de siste 50 meterne bort til den hvite stripa. Der ser vi jo at noen nettopp er i gang med den, så da bestemmer vi oss for å gå andersnatten 2000 først. Jeg racker opp og leder opp svaet vi nettopp har klatret ned. Vi bestemmer oss for å lede halvparten hver hele dagen. Første taulengden på andersnatten 2000 er gardert 4+. Jeg starter nonchalant. Er plutselig 1/2 meter til venstre for andre bolten og har ingen ting til hverken føtter eller handar. Tar kortslynga i høyre hånd og kætsjer for bolten, bommer og rutsjer nedover svaet. Jeg fortsetter opp neste taulengde som er gradert 6 og klatringen er morsom og går fint , mens tredje taulengde er stram 7- svaklatring med masse fine gylne petzl fottak...neida ;-) Jeg klarer å få to flappere på et par krimpere og lager en dårlig standplass i sinne. Knut leder så de to siste og vips så er vi på toppen. Vi er allerde tom for vann og sjokoladen har smelta, det er jo dritvarmt. Vi finner et lite myrvann full av jord, drikker oss medte, men så dukker de to som var på hvite stripa opp. De har vann til oss, hyggelige fredrikstadklatrere. Så går vi for å finne en rappell Knut har hørt om, som går fra et tre et sted og nesten rett inn der hvite stripa starter..hmm jeg skjønner at hvis den bare "nesten" gjør det, så må jeg klatre nedover igjen. Men jeg holder maska og Knut finner rutinert treet. Rappellen ender faktisk akkurat der vi startet marerittet i stad. Fy faan tenker jeg men så bestemmer jeg at vi skal gå tilbake og rundt ned i skogen. Jeg lukter at Knut helst vil løpe over svaet for å spare tid, men jeg setter i gang et jævla tempo andre veien og inn i skogen. Etter 10 minutter baksing gjennom skog går jeg til slutt med på å skli ned svaet til stien hvis vi finner et sted det er lavt nok. Knut er en luring, istedenfor å lete etter et lavt nok sted setter han seg like gjerne og sklir ned der vi nettopp har stått for å bli enige og rutsjer ned 7 meter på et vått mose sva før han stopper på en liten hyllesak og sier " se her ja, ja dette var greit ja" også sklir han ytterlig 10 meter til og ned på stien. Jeg sklir jeg og og tenker at denne turen kommer aldri til å ende bra.
Så var vi endelig på platået der den hvite stripa begynner. Vi forstsetter med å lede halvparten hver, så jeg leder opp første taulengde, den er sparsommelig sikra, men lett hvis man går riktig. Jeg er heldig og treffer bra på linjevalget og lager stand under bulken før cruxlengden. Knut feier opp til stand og jeg fortsetter i den skarpe enden opp cruxet. Bruker litt tid på komme meg opp bulken og inn på svaet, får satt en kamkile i bulken mens jeg tenker at det kanskje var litt unødvendig langt opp til første bolt. Jeg pleier å prøve å krimpe på alt, men her er ingen krimp, men jeg kommer meg utrolig nok de 5-6 meterne med 6`er sva opp til første bolt. Også kommer jeg i siget, unnskyld nå er det kanskje noen lesere som brekker seg av pinlighet men jeg følte faktisk at jeg danset meg opp taulengden. Og da mener jeg mentalt, at jeg kom inn i en flyt der man ikke husker etterpå hvordan man har klatret eller hva man har tenkt, fantastisk! Det er vel ikke skryt å si at 6`ere vanligvis er lett oppvarming....men ikke den på stripa, den er ikke lett,det går jeg ikke med på!

Jeg er helt kjørt når jeg kommer meg gjennom cruxet opp for å lage stand og tenker at det heldigvis er Knut som skal lede de to neste. Knut holder bra tempo opp 6- og 5 + lengdene,han svopper inn kamkilene mens han sier "se her ja" " ja her var det greit ja", jeg følger etter. På standplass bestemmer vi oss for å drikke vann, men der var det tomt gitt, men man må jo prøve å være staut og så det er bare latter og smil om den saken. Jeg leder nest siste taulengde, forholdvis greit sikret 5+ til en god stor hylle der man lager stand. Knut kommer opp og er raskt i gang med siste taulengde...og her sitter jeg altså nå og sikrer.....NEIDA jeg er hjemme i oslo, måtte bare finne en måte å vinkle historien på. Vi var på andersnatten på søndagen som var, men alt som står over er sant;) takk for bra tur!
hilsen erik (vikaren)